Kapittel 1- Jason Black

Regnværsdager var flott. Jeg kunne ligget i sengen i timer å lytte til det kalde vannet som traff ruten. Det var helt mørkt i rommet mitt. Ikke en lyd. Bare meg og regnet, alene. Jeg trakk pusten dypt inn og sukket. Pappa ropte til meg fra kjøkkenet, men jeg ignorerte ham. Han ville bare mase mer om jeg svarte. Jeg ville bare ligge der hele dagen, bare skulke skolen og ligge der foralltid. Ingen ville savne meg spesielt mye. Jeg hadde ingen venner, eller bekjente på skolen som holdt meg tilbake.  Ingen svakhet som gjorde at jeg ble. Alle hatet meg, som var den nye jenta. Jeg rynket brynet og tenkte på hva som gjorde at alle hadde lagt meg for hat. Jennifer, som var den alle synes var best var den som hadde ødelagt alt. Hun hadde snakket om jenta fra Norge, som bare spiste smalahove og gikk i Marius genser hele tiden. Jeg var en outsider uten om det vanlige. Jennifer var en bitch, og ingen likte henne spesielt godt, men en hadde gitt henne makt og derfra hadde hun bygd seg oppover. Hun lignet moren sin, både utseende og personligheten hennes. Den blonde jenta med brune øynene, en stereotypisk amerikaner. Hun var lederen av skolen, som alle digget, som alle jentene ønsket å være. Alt virket som en vanelig amerikansk film, men det var det ikke. Det var en helt annen sjanger.

Far fikk pisket meg opp av sengen så jeg skulle rekke skolen. Klokken var ti over syv om morgenen, det regnet fortsatt. Det regnet sjeldent i denne delen av Texas, men akkurat i dag så det ut til å bli en dårlig dag. Og Jennifer skulle gjøre det verre. Hun gjorde alltid vondt verre. På kjøkkenet luktet det nytraktet kaffe og svidd brød. Fars nye kjæreste Pearly satt ved kjøkkenbordet og leste om andres tragedier i avisen. Det var det eneste som så ut til å more denne kjerringa. Hun så opp på meg med hennes morderiske blikk. ? endelig stod drittungen opp, sa hun og smilte til meg med et av hat smilene hennes, så tok hun en slurk av kaffen og fortsatte å lese. Jeg satte meg på stolen parralelt for henne og stirret på henne. Et blonde håret hennes stod i en stygg morrasveis som hun ikke hadde rukket å stelle enda og hun hadde digre mørke poser under øynene som tydet på lite søvn. Hun så tilbake på meg. Jeg trakk meg litt forsiktig sammen og så skuffet på frokosten. ? bortskjemte drittunge, hvisket hun for seg selv. Jeg kunne ikke la være og hvisket akkurat høyt nok til at hun kunne høre det: - kjerring. Jeg var sikker på at hun hadde angrepet meg om ikke pappa hadde kommet. ? hei jentene mine, sa han og rufset meg litt i håret. Han hadde på seg dressen sin. Stolt som en hane bar han sin uniform som han kalte det. Han elsket jobben sin, han anså seg selv som en helt, det samme gjorde jeg. Men Pearly var hans kryptonitt. Det eneste som kunne drepe ham. Jeg gråt når jeg tente på det. Hun hadde satt gift tennene sine i nakken hans, og hun kom aldri til å slippe taket. ? kommer ikke du for sent? Sa pappa. Jeg smilte bare, lo litt lavt for meg selv og reiste meg opp. Jeg gikk inn på badet, det var kaldt på gulvet, og det luktet røyk, oppkast og gårsdagens øl, som nå var blitt varm og luktet enda verre en vanlig. Jeg stelte meg foran det duggete speilet og tørket forsiktig av. Da så jeg meg selv igjen. Det brune håret, de blå øynene, det alminnelige ansiktet. Jeg pustet ut av frustrasjon og satte i gang å sparkle igjen alt i ansiktet mitt. Mamma hadde alltid brukt det utrykket om sminke. Hun mente at mange var heldige som kunne gjemme ansiktet sitt under all sminken. Jeg gikk allerede lei før jeg hadde startet, så kastet bort sminkebørsten min ned i vasken, som allerede var full av papp, aske og glasskår. Jeg satte meg ned på doen og tok opp en av glassflaskene som lå på gulvet. Jeg luktet på tuten av flasken, så på den en siste gang, så tok jeg en slurk av den. Ingen ville merke om den ene brune flasken var tom, og lå blant de andre flaskene som var knust eller tomme på gulvet i badekaret. Den røde veggen som var av fliser var bleknet, badekaret var blitt brunt og det drypte fortsatt vann av det rustne dusjhodet. Jeg var så lei, jeg håpet alkoholen ville hjelpe meg med å rømme. En tåre falt fra øyet mitt og ned på det nakne benet mitt. Jeg satte i å gråte, uten stans, innså at ingen kunne ta meg vekk fra virkeligheten, ikke et sekund engang. Jeg samlet meg litt, før jeg kastet flasken i et av hjørnene så den knuste. Jeg dro på meg en grå hettejakke og et par jeans før jeg tok meg tid til å dra på skolen.

  Himmelen var grå og trist, og den gamle skolebygningen gjorde det ikke noe bedre. Alle stod på plassen, noe som var uvanlig. Alle var der, uten untak. Jeg ignorerte det og gikk videre. Det var sikkert bare Jennifer som hadde gjort noe mot seg selv som gjorde at hun så mer ut som en hore en det hun pleide å gjøre. Alle snakket i munn på hverandre, jeg lo litt for meg selv når jeg lyttet til dem. Sladret som kjerringer, om et eller annet som var spennende. Jeg gikk opp skoletrappen da jeg hørte navnet mitt. ? ey, Alex, kom hit og hils på han nye da. Jeg snudde meg og gav fra meg et frekt smil til mengden, for jeg var ikke helt sikker på hvem som hadde ropt på meg. Alle så på meg. Jeg så rundt på hver og en før jeg sa: - faen har dere ikke sett mennesker før eller? Alle så litt skamfullt ned, utenom Jennifer, det var alltid henne som måtte gjøre noe annerledes. ? har du hilst på han nye? Spurte hun og smilte til meg, men litt som om hun mente det og ikke som det frekke hun pleide å ha på djevelmunnen hennes. Jeg ristet på hodet. En gutt tok et steg frem og så opp på meg. Han var høy, mørk og mystisk. Øynene hans var kastanjebrune og lyste opp i det relativt bleke ansiktet hans. Håret hans var sort og kort. Jeg prøvde å holde steinansikt, selv om jeg ville smile litt skjevt og se på ham med et flørtende blikk jeg ikke hadde. Han trakk litt på smilebåndet, gikk opp til meg i stentrappen og rakte fram hånden: - Jason Black.

Hva syns du om første kapittelet? <3

Forord!

For dere som ikke har lest på siden der, vill jeg bare si at denne bloggen er som en bok, det kommer et nytt kapittel for hver dag! jeg vill høre deres klager, meninger og om dere har skryt vill jeg høre det alt dere har! takk for dere som leser her <3

Alle historier starter med det var en gang og de ender bra, denne starter ikke med det var en gang, eller har en lykkelig slutt. Denne historien starter rett og slett med meg. ei ung jente, fra et lite sted i Norge. Jeg har blå øyne, ikke som lyser intelligens, eller skjønnhet, håret mitt er brunt og bare henger der, ikke noe spesielt med det heller. Huden min er blek, er ikke spesielt vakker, jeg er vel helt normal, som alle andre her i verden. Jeg bodde i Tønsberg hele barndommen. Norges vakreste sommerby som vi lokale folk kalte det. Jeg hadde alltid likt brygga i Tønsberg, jeg hadde alltid vært fascinert av vannet, det var noe som trakk meg til det. Jeg bodde i en liten leilighet med moren min, vi bodde praktisk talt opp på hverandre, og jeg ble gal av det! Jeg var så lei av henne. Min egen mor! Alt vi gjorde var å krangle. Det var da jeg bestemte meg for å dra til pappa. Til USA, mulighetenes land. Og det gav meg muligheter.

Dette er forordene på romanen min<3 haper dere kommet til å like denne!

Nyt lesingen<3

 

Les mer i arkivet » April 2012
mylovestorybook

mylovestorybook

28, Bokn

Denne bloggen er som en bok, hvert innlegg er et kapittel i en roman jeg holder på med, som jeg håper dere liker! Den kan kanskje minne mange av dere om Twilight, men jeg har ikke lest noen av de bøkene og kan fortelle at det ikke er meningen at dette skal være noe plagiat. Mange av dere vet sikkert hvor vanskelig det er å få boken sin publisert i disse dager, derfor har jeg tydd til blogg.no! Kos deg med Lesingen<3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits